Vi skrur klokka tilbake til begynnelsen av januar 2018. Jan Sverre Sivertsen (Sivert) og turmakker Astrid Furholt kjemper en innbitt kamp om å komme seg til Sydpolen – via Roald Amundsens brutale rute over Antarktis.
Nærmere 1 400 kilometer over verdens høyeste, mest forblåste og det kaldeste kontinentet i verden. Tidvis er klimaet så brutalt av duoen ligger værfast i teltet over flere dager, men de nekter å gi opp kampen. Drømmen.
De siste to ukene blir imidlertid beskrevet som «et helvete».
– Jeg var positiv store deler, men mot slutten meldte andre tanker seg. Jeg var oppriktig redd for at den ene foten ikke skulle gå foran den andre. At kroppen skulle kapitulere. Det scenarioet fryktet jeg flere ganger i løpet av de to siste ukene, sier polfarer Jan Sverre Sivertsen eller Sivert som de fleste kaller ham.
Nådde målet fire timer før flyet gikk hjem
17. januar 2018. 66 dager. Etter en av verdens mest krevende ekspedisjoner planter duoen «flagget» på Sydpolen. Fire timer før flyet hjem skal gå.
– En vanvittig lettelse. Vanskelig å beskrive. Jeg klarte ikke å juble fordi jeg var så sliten. Jeg tenkte veldig mye på mat. Lettelsen var så dyp fordi sluttspurten – som var veldig, veldig krevende – endelig var over, sier han.
– Hvilke tanker gikk gjennom hodet når dere endelig nådde målet?
– Det er mye som går gjennom hodet. Man har vært med på noe som du ikke trodde kroppen skulle være i stand til å gjennomføre. Vært med på noe som veldig få har gjort rett og slett, sier polfareren.
Gode forberedelser
Vi skrur klokka ytterligere tilbake til høsten 2016 – da idéen ble til.
– Turmakker Astrid – hadde drømmen om å bli første kvinne til å gå Roald Amundsen sin rute. Hun trengte en makker på turen, og da ble jeg kontaktet. Jeg har vært på Sydpolen tidligere og har erfaring fra kaldere strøk. Da begynte vi forberedelsene sammen, forteller han.
– Hvordan forbereder man seg til en slik prøvelse?
– Det er mye man kan forberede seg på. Fysisk og teknisk, og selvfølgelig å dra bildekk – det nærmeste du kommer å dra pulk. Veldig mange tima i skauen med bildekk. Det er kjedelig, men forferdelig nødvendig. Jevnt over bør du trene godt og variert i forkant, innleder Sivertsen.
– Men det de færreste tenker på er at det er enormt mye detaljer – kontorarbeid – administrativt som skal på plass. Tillatelser, forsikringer og den type ting. Det er stort prosjekt. En av de største ekspedisjonene på flere tiår. Ruta til Amundsen ligger så avsideliggende til i forhold der det er aktivitet i Antarktis i dag. De fleste ekspedisjoner i dag starter på motsatt side av Antarktis – som er lettere tilgjengelig. Det byr på transportutfordringer – først og fremst. For å komme oss til det punktet som Amundsen startet må man fly fra hovedbasen for ekspedisjoner i Antarktis til 650 kilometer unna det punktet Amundsen startet sin ferd, forklarer han.
Værfast i kulda
Vi skrur klokka fram igjen, og skriver november 2017. Forberedelsene er gjennomført, og Sivert og turmakkeren er klare for å starte sin elleville ekspedisjon. Sivert skal forsøke å ta oss med på turen gjennom ord og bilder.
– På starten når man er på havnivå hadde vi noen gode dager. Men temperaturen sank fort. Veldig mange av dagene er fryktelig kalde. Du blir lei av å fryse. Det er mye frysing.
Totalt lå duoen åtte dager værfast
– Det er for mye uvær til at man kan vandre videre. Da er det å få tida til å gå. Småspising og lese bøker. Men utfordringen er at man blir forferdelig sløv av det. Når det plutselig blir levelig vær, skal du ut å spise meter.
Positive tanker
– Hva gjør man for å holde motivasjonen oppe?
– At man klarer å bevare et godt humør. Ofte er stayerevne og utholdenhet fokuset på polfarere. Men du klarer ikke noe av det dersom du ikke har humøret. Det er min overlevelsesstrategi. Å tenke positivt. Å snakke positivt. Det gjør et eller annet med hodet mitt. Når jeg hører filmopptak fra turen avslutter jeg ofte med noen positivt ord. Selv om jeg vet jeg jeg egentlig var langt nede i kjelleren, utdyper han.
Næring og væskeinntak
I tillegg er viktigheten av næring og væske naturligvis helt avgjørende.
– Det er viktig å få i seg nok mat. Da er det selvfølgelig viktig med kalorier. Man ønsker å bevare kroppsvekta så lenge som mulig. Du forbrenner 8-10.000 kalorier om dagen, og du klarer ikke å få i deg tilsvarende gjennom maten uansett. Når du har kommet halvveis vil det begynne å tære veldig på kroppen. Selv gikk jeg ned 19 kg på turen. Jeg la på meg på forhånd – veide 87 kilo og 68 kilo når jeg kom på Sydpolen. Du mister fettet først, og det er forsåvidt hyggelig, men når musklene forsvinner mister du kreftene.
Olivita – «livets olje» også på Sydpolen
På turen hadde han med seg flere flasker av Olivita – det eneste omega 3-kosttilskuddet som består av både sel – og olivenolje.
– Omega-3 er superviktig i forhold til det med leddstivhet. Jeg har tendenser til leddsmerter til vanlig, og spesielt i kulda kjenner jeg det. Men jeg klarte å holde det relativt i sjakk på grunn av Olivita – som en del av det. Jeg begynte å bruke Olivita litt før jeg dro, og det var min første erfaring. Det er selvfølgelig et sammensatt bilde av hva som er årsaker til at kroppen fungerer, men jeg opplevde at jeg unngikk leddsmerter og stivhet i veldig stor grad. Og det er noe jeg har slitt mye med tidligere ettersom jeg er arvelig belastet for det når jeg anstrenger meg over tid, forklarer polfareren.
Les også: Derfor får du leddsmerter
Konsentrert mengder vitaminer
Olivita er rik på spesielt vitamin D. Konsentrerte vitaminer er vitalt dersom man skal nå Sydpolen.
– Det er ekstremt viktig å få i seg. Selv om man er i solfylte strøk, er man tildekket hele veien. Vitamin D og andre vitaminer er viktig for å restituere kroppen. Med dagsøkter på opptil 14 timer gir deg i perioder veldig kort tid på å restituere kroppen. Alt som kan hjelpe at ledd og muskler kan restituere raskere er ekstremt viktig.
Restitusjon er en nøkkelfaktor for å overleve i kulda. En faktor det ble knapphet på mot slutten.
– Normalt sett sov vi 7-8 timer på natta, og restituerte bra veldig lenge. Vi hadde imidlertid en plan om å nå Sydpolen 17. januar da siste fly gikk, og de siste ukene fikk vi bare tid til å sove 4-5 timer. For restitusjonen sin del, er det ikke bra. Vi fikk tidspress. I den perioden tæret det veldig, sier Sivertsen.
Hva er motivasjonen for å gå til Sydpolen?
Men Sivertsen og turmakkeren besto testen. En fysisk og psykisk anstrengelse bare noen få mennesker på kloden er innstilt på å gjennomføre.
– Hvorfor, er kanskje spørsmålet Ola Nordmann stiller seg?
– Det er så vanvittig vakkert. Antarktisk er så mye mer enn man forestiller seg. Hvitt og kaldt. Det er fantastisk natur og voldsomme fjellområder. Det er så enormt, og du blir så enormt liten i det store bilde. For meg er det en sjelsettende opplevelse. Det gjør at man blir bitt av en eller annen basill – som selv Olivita ikke har medisin mot, sier Jan Sverre Sivertsen.
Mannen som har gjort det til vane å plante flagget på Sydpolen.
